Du kan tenke det…
…men du kan ikke si det høyt. Her om dagen tenkte jeg for meg selv at det er mye hyggeligere for en gjennomsnittlig, blond norsk jente å bo i Shaalan/Abu Rumaneh enn i gamlebyen, hvor konsentrasjonen av vestlige studenter og turister er meget høy, og det er vanskelig å gå noe sted uten å få oppmerksomhet fra gutter og unge menn. I mitt nabolag, rett ved et av de ambassaderike områdene i Damaskus, pleier det ikke å være noe problem å være skandinavisk kvinne. Tenkte jeg.
Men i går, da jeg hastet langsetter en av gatene i Abu Rumaneh på vei til siste time litt etter seks på kvelden, noe irritert og gretten over det kalde været og regnet, skjedde det noe merkelig. Idet jeg passerte to unge menn som sto og hang på fortauet uten en butikk (forøvrig et vanlig tidsfordriv i Damaskus), begynte den ene å ule som ei jaktbikkje. Naturlig nok sank humøret et par hakk til, men jeg lot som ingenting og fortsatte til skolen.
I ettertid slår det meg at jeg kanskje reagerte litt feil, selv om det tross alt var instinktivt. Men ærlig talt. En fyr har som hobby å stå på et fortau og røyke sammen med kompisen sin. Når en kvinne passerer, finner han det for godt å lage lyder som en kåt hannhund. I full offentlighet. Og så er det jeg som skal bli flau?
